Vålandshagen – rom for fellesskap
Helen & Hard arkitekter og INEO Eiendom har gjennom flere tidligere samarbeidsprosjekter utforsket hvordan arkitektur kan bidra til tilhørighet og trivsel. I Vålandshagen tar vi denne tankegangen videre – her er ideen om fellesskap selve utgangspunktet.
Tomten – lys, luft og utsikt
Plasseringen på høyden over byen gir en av Vålandshagens mest særegne kvaliteter: utsyn i flere retninger. Fra sentrum i nord, over fjorden og mot fjellene i horisonten. Fra fellestunet kan man skue mot Ullandhaug, mens de høyeste punktene gir et vidstrakt overblikk.
Solforholdene har også vært en viktig premiss i utformingen. Å sikre gode lysforhold både ute og inne har styrt planløsninger, orientering og plassering av private og felles utearealer. Resultatet er boliger med mye dagslys og uterom som fungerer gjennom hele dagen – og året.
Boligmangfold og variasjon
Vålandshagen er ikke én type bolig, men en sammensatt helhet. Her finnes en variasjon i leilighetsstørrelser og utforming, tilpasset ulike livssituasjoner. I tillegg rommer prosjektet et eget bygg for «Gaining by Sharing» og et betjent bofellesskap – som en del av det samme helhetlige grepet. Bofellesskapet kommer i første etasje i BB1.
Gjennom hele prosessen har vi hatt én ambisjon: Å skape et sted som oppleves både som et hjem og et fellesskap for en variert beboermiks – der arkitekturen legger til rette for gode liv.
Arkitekt
Dag Strass
«Sammen» har vært vårt overordnede prinsipp i utviklingen av Vålandshagen. Vi har latt oss inspirere av de tradisjonelle klyngetunene – bygdeformene som skapte både nærhet og identitet. Her hadde man sin egen bolig, men også et naturlig rom for samvær. Vi ønsket å skape noe av den samme balansen: et sted der man både kan trekke seg tilbake og være en del av et større hele.
For Vålandshagen har vi utviklet et
plangrep hvor møteplassene er
Tunet mellom byggene danner et skjermet og frodig uterom som innbyr til bruk. Vi har introdusert det som vi kaller «Kransen», som er et tak som går rundt tunet og binder sammen inngangspartiene og alle de sosiale sonene. Det er steder å samles, steder å passere, steder å slå seg ned – med små grep som inviterer til det spontane og uformelle. Samtidig har vi jobbet bevisst med overganger mellom privat og felles, slik at fellesskapet ikke føles påtrengende, men som en mulighet.
